I følge Regjeringen (2020) rapporterer kommuner at psykisk helse er deres største folkehelseutfordring og at de mangler kunnskap om tiltak, verktøy og metoder som de kan ta i bruk. Ett av områdene der det er behov for mer kunnskap og verktøy er knyttet til traumer og læring. I et klasserom med 25 elever er det anslått at det i gjennomsnitt er 4-5 elever som lever med eller har opplevd alvorlige belastninger, slik som for eksempel vold, overgrep, mishandling, omsorgssvikt, o.l Mange av disse forteller aldri om det de lever i, fordi de mangler ord for å fortelle om det de utsettes for, fordi de ikke vet at det de opplever ikke er greit eller fordi de er redd for konsekvensene dersom de forteller om hemmeligheter i familien.  

Disse barna har økt risiko for å utvikle psykiske vansker. Vi vet at barn og unge som utsettes for vold og overgrep kan få store fysiske og psykiske skader, som for en del kan fortsette langt inn i voksen alder. Med utgangspunkt i nevrobiologi har vi kunnskap om hvilke konsekvenser slike oppvekstbetingelser kan ha for læring og utvikling. Mange av barna strever med å tilpasse seg skole- og barnehagehverdagen, og mangler ferdigheter de har behov for. Å bli møtt av voksne med en traumesensitiv tilnærming vil være viktig for læring og utvikling.

Pedagoger, assistenter, barne- og ungdomsveiledere og miljøarbeidere tilhører en faggruppe i en særstilling. Ofte er det de som jobber med de mest sårbare og utsatte barna, som ledd i tiltak i skole og barnehage eller på institusjon. I tillegg jobber de med større barnegrupper, i skole, SFO, barnehage eller boliger. Dette gjør behovet for kompetanse særlig stort.

Hensikten med studiet er å gi de som jobber med barn og unge mer kunnskap og å bidra til holdningsutvikling, slik at disse blir dyktigere og tryggere i sin tjenesteutøvelse. Utdanningen tar sikte på å være praksisnær og vil ha fokus på både økt forståelse og handlingskompetanse.