Dette emnet retter oppmerksomheten mot utvikling av pedagogisk kunnskap som, og i, praksis. Emnet tar utgangspunkt i at (1) pedagogisk kunnskap handler om personer som både er givere og mottakere av kunnskap; de både har kunnskap om seg selv og er sansende, følende og tenkende i mottakelsen og bruken av kunnskap om det de søker kunnskap om, og (2) at kunnskap kan gjøre noe med noe og noen. Kunnskap kan endre vaner og livsførsel på en positiv måte, og utvide handlings- og fortolkningsrommet i ulike kontekster og situasjoner, men kunnskap kan også innsnevre enkeltpersoners mulighetsrom og legitimere praksiser som kan være mer til skade enn til gagn. Ved å undersøke gyldigheten og relevansen av kunnskapen som formidles, og som vi utvikler om et tema, kan feilkunnskap korrigeres og kunnskapen kan bli mer relevant for de personene og situasjonene som kunnskapen handler om.